Det gikk ikke lang tid fra Bjarne Håkon Hanssen begynte i jobben som helse- og omsorgsminister før han varslet en ny reform. Og i dag ble oppstarten av reformarbeidet offentlig, gjennom presentasjonen av ekspertgruppen som skal gi råd til statsråden i reformarbeidet. Reformen skal presenteres i april.
Bjarne Håkon Hanssen medgir nå det som Folkebevegelsen for lokalsykehusene og mange andre lenge har hevdet: Det er store problemer i spesialisthelsetjenesten. Sitat fra pressemeldingen: "Lange ventetider, pasientkøer, milliardsprekk i sykehusøkonomien, mangelfull rehabilitering og for lite ressurser til forebygging. Norge bruker mest i verden på helse, men får ikke mest helse igjen for hver krone, sier helse- og omsorgsministeren."
Jeg har fulgt helseforetakene fra sidelinjen en tid, og er forundret over at ingen snakker høyt om hvor mye ressurser som slukes opp i møter og prosjektarbeid med omstilling, organisasjonsendring, samarbeidsformer osv. Mens private bedrifter alltid kalkulerer inn kostnader til omstilling, er spesialisthelsetjenesten pålagt den umulige trippeloppgave å omstille, samtidig som de skal behandle flere for en lavere kostnad.
At Hanssen bagatelliserer behovet for mer penger til sykehusene og tror at en ny reform skal løse problemene, fremstår for meg som mildest talt underlig!
Rundt om i landet ser vi stadig eksempler på hvordan kravet til budsjettbalanse er den drivende kraften i omstillingsarbeidet i spesialisthelsetjenesten: Foretakene presenterer ofte vikarierende begrunnelser for kuttene og smykker seg gjerne med faglige begrunnelser som produseres/justeres etter behov. Leger som skulle behandlet pasienter bruker timer og dager på planleggingsmøter med administrasjonen, diskusjoner og ørkesløst "gruppearbeid" innen foretakene, mens hjelpepleierstillinger på avdelingene kuttes. Gode sykepleiere sitter på kontoret og strever med budsjettarbeid (for å oppfylle pålagte kuttkrav), mens kollegene springer ennå fortere mellom pasientsengene. Med organiseringen i helseforetak er beslutningene flyttet lenger vekk fra virkeligheten, og frustrasjonen på grunnplan er påtakelig. Fraværet av lokal ledelse ved mange sykehus fører til slitasje på personalet og gjør det vanskeligere å holde på kompetansen lokalt.
Det bekymrer meg at flere sentrale politikere, både i regjeringen og i opposisjonen, vil flytte de eldste pasientene fra sykehus til sykehjem i den siste fasen av livet. At disse pasientene har det bedre i rolige omgivelser, er opplagt. Men er underbemannede sykehjem et akseptabelt alternativ? F.eks. uttalte Venstreleder Lars Sponheim tidligere i sommer noe i retning av at han heller ville ligge i sin egen seng i Ulvik og se utover Hardangerfjorden den siste tiden av livet, enn på et sykehus. Det høres idyllisk ut. Som en drøm. Gir inntrykk av at vi er litt kravstore, vi som forlanger omsorg og pleie på sykehus. Litt annerledes oppleves det nok for gamle kvinnen som kjempende i panikk og smerte opplever å sakte kveles de siste ukene av sitt liv. Sykehjemmet har hverken kompetanse eller utstyr til å gi henne medisineringen hun trenger. Og etter at pårørende har knegått sykehusene i Oslo-området, blir hun tilbudt korridorplass på Louisenberg …
En skal ikke avskrive utvalget før det har begynt arbeidet sitt. Og det er absolutt oppegående folk Bjarne Håkon Hanssen har funnet fram til. Så vi får krysse fingrene for at også de som er/har vært en del av systemet (og det gjelder mange i utvalget) evner og tør å forholde seg til det som skjer på grunnplan i sykehusene våre. For det er faktisk der det skjer …
Mens utvalget arbeider skal det legges frem et statsbudsjett. Og da håper jeg virkelig du blar opp, minister!
Bente Øien Hauge
koordinator
Folkebevegelsen for lokalsykehusene
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar